Meg, Meg selv Og Catarina

Fikk svar fra Cato senteret i går. Hvor en lege som er spesialist innen ME, hadde vurdert min søknad, og tilstand, kom frem til at jeg var for syk, til og få et opphold på Cato senteret..

Hva skal man egentlig tenke om det, jeg har hele tiden i 3 år nå, prøvd og motarbeide, at jeg faktisk er syk. Jeg har lata som for mange rundt meg at jeg er bedre enn det jeg er, vært ute hver eneste helg, drukket meg sønder og sammen. Tenker jo til tider at det kanskje ikke er så rart, at folk ikke trur jeg er syk.. Men det siste året nå, har det endelig gått opp for meg. Jeg må slutte og tvinge kroppen til og late som om den ikke er syk. Fordi nå er jeg blitt værre enn jeg noensinne har vært.. Og til hvilken pris? Fordi jeg syntes det var enklere? at jeg var lei at folk spurte hva jeg drev med om dagen, og når dem fikk svare var det trekking på skuldre, himling med øya, null forståelse?

Men ja, jeg har endelig innrømt for meg selv at jeg er dårligere enn jeg trudde jeg var. Jeg har til og med latt noen mennsker, se meg på mitt dårligste, som ga di en oppvekker. Til og med min kjære samboer, stakkars, det må være vondt for han og se meg sånn her nesten hver dag. Kanskje greit han er ambulanse arbeider. Vant med syke mennsker, men sikkert litt slitsomt for han også og ha pleia folk i 15 timer og så kommer hjem og må ta seg av meg. Jeg trenger full pleie mange ganger jeg, og når man ikke bor hjemme hos ho mor lenger må jo den som er nærmest trå til. Han er så snill, bare han hadde klart og lage mat også så, halvkokte pastaskruer med grillkrydder og ketchup er ikke noe jeg vil ha.