Meg, Meg selv Og Catarina

Jeg ser lys i tunellen! Etter nesten 2 uker som sengeliggende klarte jeg endelig i går og spise 3 måltider + frokost i dag, enn så lenge, Har bare fått vært ute på halvtimes turer på kveldene, og bare 4 ganger di siste to uker. Mere enn det har jeg ikke orka. Pluss jeg er ekstremt lys sky blitt, jeg blir sliten, trøtt, får vondt i hodet. Så lever med solbriller inne. Levd på havrekjeks og chips, så når mamma kom med medistekaker i  går og jeg endelig har fått tilbake matlysten, så var det som jul og bursdag på samme dag.

Jeg liker og tenke positivt om og rundt M.E. Men når jeg havner i perioder hvor jeg over hode ikke fungerer i det hele tatt, blir det håpløst til tider. Og i hvertfal di få gangene folk tar kontakt med meg, de få vennene som har giddet og henge igjen, spør meg om jeg skal være med på ting, og jeg sier jeg er syk, så får man som regel tilbake 'å, er du forskjøla håper du snart blir frisk igjen'. Og da kommer samme regla fra meg, nei det er fortsatt M.E'n, som jeg har vært veldig syk av di siste årene nå, husker du? ... åja, det ja. Og så forsvinner dem. Aldri flere spørsmål.

Jeg skal ta en blodprøve etter jul, for og sjekke om jeg har XMRV viruset. det syns jeg er kjempe skummelt. Men det har vist seg at flere og flere som har fått diagnosen M.E også har XMRV viruset. Mennesker jeg har blitt kjent med, med akkurat samme symptomer som meg har tatt prøven, og fått tilbake at di har viruset.Og vist jeg har det, kan det godt være at jeg har fått det av en av mine foreldre og at det er flere i familien som har det.                                   Det er flere som kan gå med viruset  hele livet uten og få utbrudd. Det er også skummelt, og også en oppvekker for familien min rundt meg. Mange av di har ikke den dag i dag spurt meg åssen det går med meg, ei heller om hva det er jeg egentlig har. Det er flere av dem som alltid har syntes jeg har vært en hypokonder. Men har jeg viruset, er det ikke så rart jeg har vært mye syk, sliten og 'lat'

Til året som kommer håper jeg at det skal bli en framgang her i norge, at dem må fortsette og forske. For det er ganske dyrt med og sende prøver til Belgia, og få kjøpt medisiner til opp til 60 000 kr derfra. Vi trenger hjelp, og vi trenger at mennsker rundt oss skjønner og forstår, istede for og motarbeide. Brått sitter dere der selv.